Det var uvisst hvordan hånden hans havna i hennes og de plutselig gikk nedover den smale stien fra huset og ned mot brygga og sjøen. Han var nemlig islandsk og snakket et språk hun ikke kunne, det samme gjaldt vel han for så vidt. Hun hadde spurt om han snakket engelsk, han rista på hodet. Lærer de ikke engelsk på Island? Er de blant disse landene som dubber alt fra Friends til Alien, som nekter å tekste filmer fordi å følge med på et handlingsforløp samtidig som en leser undertekst, vil bli for komplisert? Samme dét, de var snart fremme på brygga. Uten et ord, bare blikk. Hun kjente gresset vått mot anklene, sommerdugg, det var jo natt.
De satte seg ned. Tenkte – hva skal man si når man ikke snakker med de samme ordene? Brått slengte han henne ned, hun landet med hovudet først, et dumpt dunk, hun kjente ikke engang at det gjorde vondt. Bare lårene hans stramt om hoftene idét han satte seg overskrevs henne.
Han reiste seg opp mens hun hev etter pusten, den gikk liksom så mye fortere enn hun hadde tenkt, plutselig. Nå kledde han av seg også, kastet et vått blikk på henne og sa noe hun tolket som at hun skulle ligge fint i ro. Med et plask var han ute i sjøen, og hun tenkte på moren som sov oppe i huset, lente hodet bakover og betraktet han svømme opp ned utover. Lukket igjen øynene, så var han der igjen; over henne, rundt henne, opp og i henne, og han var så underlig varm under den kalde huden.
Islandske ord med bokstaver hun kun hadde sett på trykk i gamle lærebøker. At de kunne lyde slik. De dryppa og rant over øynene og munnen hennes. Og det røde håret hennes var bølger på bryggeplankene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar